Som lovet, Irene!!!
Det hele startet onsdag 14 oktober. Akkurat to uker før termin.
Jeg våknet om morgenen å kjente noe stikking i magen, men tenkte ikke noe mer over det siden det ikke er uvanlig. Hadde laget store planer for dagen med en bytur! Vi var nesten kommet oss etter svineinfluensa, så trodde energien skulle tåle en liten bytur nå.
Dessuten var det ting jeg måtte få gjort unna før fødsel. Levere en bok på bibliotek, gå til frisør og hente en pakke.
De sier at de fleste fødsler skjer innen to uker før til to uker etter termin, så jeg minnet Morten på det før jeg gikk, å sa det kanskje var på tide han leste seg litt mer opp om fødsler. Likevell går førstegansfødene som regel over termin, i følge jordmoren min er gjennomsnitt for førstegangs tre dager over termin. Så noe fødel i nærmeste tid var vi ikke forberedt på.
Under byturen min kjente jeg litt mer til mensenmurringene i magen, men det var sjeldent og ikke store greiene.
Da jeg sliten kom hjem begynte det å bli noe oftere. Ble litt usikker, men etter å ha lest på nettet om “maserier/modningsrier” var jeg overbevist om at det var dette! Jeg skulle jo ikke føde på laaang tid ennå.:) Likevel nevnte jeg igjen for Morten at han måtte lese litt. Så etter middag fant vi frem fødselsboken å startet høytlesning. med gjevne mellomrom måtte jeg avbryte for å konse litt om tulleriene i magen… Ordentlige rier var det ivhertfall ikke!!
Vi tok tiden imellom, å ble noe misstenksom da de faktisk kom med jevne mellomrom og varte ca like lenge.
Morten gikk på butikken, å jeg tok en dusj. Jeg hadde lest at tullerier gav seg i dusjen, mens de ordentlige greiene ikke ville gi seg. Da morten kom hjem, satt jeg i dusjen (orket ikke stå for takene var jo egentlig ganske vonde), å smerten hadde ikke gitt seg. Vi måtte kasten inn håndkle og sakte men sikkert innse at fødselen nok var igang!!
Herfra gikk det unna, med intensitetsnivå på rier, varighet og lengden imellom dem.
Ganske spesiell følelse når en står på bena, men så kjenner en at “hjelp, eg klarer ikke stå mer” men sitte klarer en ihvertfall ikke!
Så en blir bare stående:)
Etter hvert fikk vi komme inn til sykehuset for å kontrollere hvor langt i forløpet vi var.
Å etter det ble ikke fødselen helt som jeg hadde trodd. Fra de startet de første undersøkelsene og konstanterte svak fosterlyd var det bare å gi fra seg kontrollen til jordmor og leger.
.
KL 00.37 kom en nydelig, frisk og fin gutt til verden:) 3174 g, 34 cm rundt hodet og 50 cm lang.
.
En helt fersk sliten, men lykkelig familie!!
.
Jada! Fødte med øredobber:) Jeg bruker sjeldens sånn, men skulle jo på min første bytur på en mnd, så måtte jo fiffe meg litt opp:) Å tenker ikke akkurat på det når man driver på med rier ol.
En stolt pappa holder sønnen sin for første gang!
.
Både mamma og pappa ble sultne av å føde baby, så gleden var stor når jordmor kom med litt mat! Og så hadde de satt flagg på matbrettet, veldig koselig:)
.
14 timer gammel fikk første mann hilse på. Tante Birgitte har ventet leeeenge på at han skulle komme:)
.
Tante Bjørghild og tante Helene reiste over fjellet fra Bergen for å hilse på! Vi koste oss masse med dem!
.
Gjett om vi koser oss:)
.
Den lille familie.
.
Vår nydelige lille gutt
.
Mormor har strikket hentesett, å gullet er klar for hjemreise!
.
litt far-sønn bonding
.
Noen har missforstått hvordan en sutter tommel:)
.
Kan faktisk åpne øynene en gang iblandt.
.
Vi sovnet på sofa,vi!
.
.
.
Stina har strikken dem fine genseren, og mormoren har strikket bukse.
.Må få sagt tusen takk for alle gavene som har strømmet på. vi er helt rørt.
Det ble jo et skikkelig bildeshow!!
Å nå har han fått navn!
Lille Natanael 
som betyr Guds gave
. . . . . .
